Bertoluccis erotiske og psykologiske drama fra 1972

"Siste tango i Paris" er en av tidenes mest omdiskuterte filmer. Kunst eller pornografi - det var spørsmålet. To fremmede, Paul (Marlon Brando) og Jeanne (Maria Schneider), møtes i en tom leilighet og har umiddelbart sex. De forteller aldri hva de heter. De snakker aldri om livet utenfor rommet. De kommuniserer kun gjennom sin seksuelle adferd.

"Siste tango i Paris" utfordret nye filmatiske grenser fordi dens elskere kommuniserte gjennom sex, i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredsstille publikum. Pornografi-stempelet noen ønsket å feste til filmen, kom mye fordi sex-scenene mellom Brando og Schneider var råere og mer direkte enn noensinne tidligere. Men filmen handler ikke om sex i seg selv, heller om en mann på randen av sammenbrudd. Han forbanner Gud, sitt borgerlige liv, den utenforliggende verden og sitt eget navn for å unnslippe tyngdekraften og gli inn i en "sexistensiell" verden.