Renskåren og suggererende masala-western med storslåtte bilder i beste Sergio Leone-stil.

Dette tidløse eposet fra ørkenen i Rajasthan i India er historien om krigeren Lafcadia. Han leder en bande med ørkenkrigere, under kontroll av den tyranniske og allmektige herskeren i regionen. Fra sitt fort ute i ørkenen presser herskeren de omliggende landsbyene for penger, og det er bandens oppgave å utføre represalier overfor de som er sent ute med betalingene.

"The Warrior - den som lever" ved sverd er en storslagen film, som med sitt fantastiske bildespråk er blitt en western i beste Sergio Leone-stil. Vi følger Lafcadias reise fra ørkenlandskapet til de høyreiste fjellene i Himalaya. Opprinnelig inspirert av en japansk samuraihistorie, er filmen et mytisk epos godt forankret i det betagende indiske landskapet.

(omtale fra Filmweb)

Kan'ke du snurpe 'gjen smella di, du maser jo som et lok'motiv.

"Lasse og Geir" fra 1976 var den første felles produksjonen til Svend Wam og Petter Vennerød. Wam og Vennerød gjør det her ettertrykkelig klart hva de mener om det norske samfunnet, og legger med det premissene for mye av sin påfølgende filmproduksjon. Her får ordensmakten passet sitt grundig påskrevet, og publikum skal ikke være i noen som helst tvil om hvilke utfordringer som venter vanskeligstilt ungdom i samtidens forstadsmiljø.

Filmen forteller om de to ungdommene Lasse og Geir, og deres opprør mot alt etablert og borgerlig. De er to gutter som sparker vilt og uhemmet på alle som står lageleg til, i et nesten blindt og anarkistisk opprør hinsides arbeiderbevegelsen eller ny-radikalismen. Med provokativ kraft og bisarr humor filmet Wam og Vennerød seg inn i historien med denne sprelske filmen, som fremdeles skaper både latter og irritasjon.

Badii skal begå selvmord og leter etter noen som kan begrave ham. Vakker og sympatisk film om et vanskelig tema.

Hovedpersonen i dette humanistiske dramaet, herr Badii, drives av tanken om at han skal ta sitt eget liv. Han kjører rundt på den iranske landsbygda og spør tilfeldig forbipasserende om de mot god betaling er villig til å begrave ham hvis han lykkes med planen. Her Badii får avslag fra flere, helt til han møter en gammel mann som sier seg villig til å hjelpe, men først vil mannen fortelle en historie om den gangen han selv prøvde å begå selvmord.

I en tid der spesialeffekter og markedsføring synes å bli stadig viktigere for å dekke over filmers mangel på historie og karakter, fremstår Kiarostami som en av filmens store kunstnere og humanister. Han er en regissør som skildrer sine karakterer med varme og respekt, og bruker sine «små» filmer til å reise viktige spørsmål. Smaken av kirsebær behandler et dystert og tabubelagt emne med et filmatisk håndlag som er forfriskende og overraskende lett og klarsynt. Det er en vakker og sympatisk film om et vanskelig tema.

(omtale fra Trondheim Filmklubb)

I 1989 tilbød en lokal bank "utrolig lav rente" på et titusendollarslån. Hal Hartley og alle hans venner tok opp lån. Resultatet ble Den Utrolige Sannheten.

Etter å ha tilbrakt flere år i fengsel, vender den sortkledde Josh tilbake til hjembyen Lindenhurst på Long Island (også Hal Hartelys hjemby). Der sies det at han skal ha minst ett drap på samvittigheten, et tall som blir stadig høyere hver gang det spekuleres i hans mystiske fortid. Josh forsøker å starte opp på nytt: Får seg jobb som bilmekaniker (til tross for at han selv ikke kjører bil) og blir kjent med sjefens datter, Audrey, gjennom deres felles interesse for George Washington(!!). Audrey på sin side, forventes å slå seg til ro med sin fotballkjæreste og bli en suksessrik fotomodell, om da ikke verden skulle ende i en atomkatastrofe før sommeren er over…

Denne glitrende debutfilmen av Hartley ble nominert til The Grand Jury Price under Sundance-festivalen i 1989, og var begynnelsen på et meget særegent filmforfatterskap. Filmen fortjener all den oppmerksomhet den kan få med sin lekende og sære fremtoning av samfunnets smått skakkjørte skjebner.

(omtale fra Tromsø Filmklubb)

Hvis det nå er slik at Kristus vender tilbake i dette årtusenets siste tid, og at han skal kjempe den endelige kamp mot sin erkefiende, Satan, - hvordan vil han opptre? Kommer han til Manhattan? Alene? Sammen med Maria Magdalena?

Vil han tvile, slik han gjorde før korsfestelsen for 1967 år siden? Vil den uforsonlige og dømmende Gudsfiguren ta overtaket, eller vil tilgivelsen vinne også denne gang? Og hva vil advokatene si? Går det an å få til et forlik?

Hal Hartley har spunnet en spennende fabel ut av spådommene i Johannes' åpenbaring. Når Jesus vender tilbake, har han med seg Livets Bok, i form av en bærbar datamaskin - en Powerbook - hvor navnene på de 144.000 som skal overleve ligger i minnet. Men i den finnes også de syv seglene, som ett for ett skal brytes og skape katastrofer, pest, krig og elendighet. Og det er mange som gjerne vil ha fatt i denne datamaskinen, mens de store kreftene kjemper om våre siste sjeler.

(omtale fra Filmweb)

Roman Polanskis første langfilm i vesten. Alle horrorfilmer spiller på menneskenes grunnleggende frykt for noe, i Repulsion er det frykten for galskap.

Repulsion er en marerittaktig fortelling om den belgiske kvinnen Carol, som bor sammen med sin søster i London. Mens søsteren er en utadvent ung dame som lever høyt og raskt i "swinging" London, er Carol adskillig mer tilbaketrukket og sky. En helg når søsteren drar på tur sammen med kjæresten blir tilværelsen for Carol svært vanskelig. Hun oppfatter alle forsøk på tilnærmelser fra unge menn som seksuell trakassering og klarer tilslutt ikke å forlate leiligheten. Etterhvert som tiden går flyter hun stadig lengre inn i en schizofren tilstand som går hardt utover både henne selv og omverdenen.

De to filmene Roman Polanski lagde i Storbritannia, Repulsion og Cul-de-Sac, står tilbake som noen av hans mest skrudde og forunderlige filmer og balansere hårfint i grenselandet mellom det absurde og skremmende realistiske. Repulsion ble vist for en gruppe psykiatrikere i Østerrike, etter at den østerrikske sensuren hadde satt foten ned for en visning der i landet. Psykiatrikerne hyllet filmen som klarseende og hevdet at Carols tilfelle var et skoleeksempel på utviklingen av schizofreni. Polanski selv ble beskrevet som balansert og nøye kalkulerende i sin beskrivelse hennes tilstand. Polanski selv ble rasende da han hørte seg betraktet som balansert: selv hadde han alltid sett seg selv som "litt av en galning"(!).