Etter å ha laget en rekke anerkjente dokumentar- og kortfilmer, spillefilmdebuterte Oddvar Einarson i 1986 med et uttalt mål om å lage "en klar, filmatisk film. Et tidsuttrykk hvor vi vil arbeide med filmens språk: De talende bilder og konflikter, de klare visuelle handlinger – bort fra dialoger som bærende element." Norsk film har vært og er preget av en vektlegging av det narrative - å fortelle gode historier. Med sin orientering mot filmmediets egenart, og da spesielt det visuelle, skiller X seg ut i norsk filmhistorie som en av få filmer med et slikt fokus.

Gjennom lange, statiske tagninger og velkomponerte utsnitt, danner Einarson et bilde av Oslo anno 1986 som en avantgardistisk ørken. Det er et kaldt og dystert sted hvor menneskene er isolerte individer. Men det finnes om ikke annet rom for kortvarig lindring gjennom kunsten og kjærligheten. Dersom man skal si at X handler om noe – utover det rent visuelle – er det spenningsforholdet mellom isolasjon og mulighet for nærhet. Det er alvorlig, veldig åttitalls – og det fungerer aldeles utmerket.
Omtale fra Bergen Filmklubb

Sommeren 1593 møter vi den unge William Shakespeare (Joseph Fiennes), forfatter og kommende stjerne ved Londons teaterscener. Will har fått et alvorlig problem; et anfall av tilsynelatende uoverstigelig skrivesperre med tilhørende angst for aldri mer å lykkes. Mens publikum, kreditorer og teatereiere krever sitt, sitter den unge forfatteren igjen med total mangel på inspirasjon. Uansett hvor hardt han anstrenger seg, klarer han ikke å bygge opp nok entusiasme for sitt siste prosjekt - "Romeo and Ethel, the Pirate's Daughter".

Det Will behøver er en kilde som kan inspirere ham, og i et helt spesielt øyeblikk hvor livet blir lik kunsten, forelsker han seg i en kvinne som fører ham inn i hans eget dramatiske eventyr av uendelig kjærlighet. Lady Viola (Gwyneth Paltrow) ønsker mer enn noe annet å få komme til teaterscenen i en tid hvor det var uhørt at kvinner skulle la seg moralsk forderve på denne måten. Derfor forkler hun seg som mann for å kunne prøvespille for Wills nye stykke. Forkledningen faller, mens brannen i hjertene deres tennes.

Søker vi sammen i grupper for å be, ønsker vi å nyte stunden i ensomhet til vakker musikk, vil vi prøve å få realisert alle våre seksuelle fantasier før det er for sent, stormer vi ut på gaten for å velte biler og ramponere butikker? Er det taxi å få? Går trikken? Finnes det mat igjen i butikken?

Patrick er invitert på middag hjemme hos sine foreldre, sammen med søster og svoger, bestemor og grandtante. Mor har laget festmat og presanger til alle sammen. Hun vil helst late som ingenting og samle familien, men det passer ikke Patrick. Han vil bort. Sandra har avtalt med sin mann at de skal lure verden og selv ta sine liv. I sin røde bil har hun to revolvere i en liten koffert, men hun skal bare i all hast stikke innom en butikk for å skaffe litt mat og vin. Og så forsvinner bilen. Direktøren på gassverket ringer rundt til alle sine kunder og forsikrer dem om at man gjør alt som gjøres kan for å sikre leveransene av gass helt til siste stund. Han takker for lange og trofaste kundeforhold og håper at folk vil tilbringe sine siste timer blant nære og kjære. Og klokka går.

Solitær forteller historien om en dresskledd ung mann med solbriller og kjærlighetsproblemer. Filmen er spilt inn på ren og skjær godvilje, av tre film- og musikkstudenter i begynnelsen av tjueårene, henholdsvis ved Universitetet i Oslo og European Film College i Danmark. Med en lengde på én time, innspillingstid på ti dager, og budsjett på skarve tjuefem tusenlapper, setter teamet klare begrensninger for sin egen produksjon. Og når filmen i tillegg er uten dialog, utfordres også kreativiteten. Likevel; anslaget sitter som et smell. En herlig, kontrastfylt scene, der snegler og mark kryper over salathoder og andre grønne delikatesser, akkompagnert av dystre, urovekkende toner.
Omtale fra Universitas.no

Regissør Christian Thomas Roaas, skuespillerne og crew-medlemmer vil være til stede og presentere seg selv før filmen. Etter filmvisningen har publikum mulighet til stille spørsmål.

Filmhistorikere har regnet filmen som tapt, inntil den ble funnet og kjøpt på nettauksjon av Jostein Saakvitne i 2005. Dokumentarfilmen Kampf um Norwegen forteller om invasjonen av Norge og Danmark fra tyskernes perspektiv. Den 80 minutter lange filmen gir en kronologisk framstilling av begivenhetene før, under og etter 9. april 1940, med kapitulasjonen i Narvik 10. juni som det dramatiske klimaks. Ved hjelp av kart, animasjoner, spektakulære filmklipp av kamphandlinger – både autentiske og rekonstruerte – gir filmen en unik tilgang til tyskernes begrunnelse for "Operasjon Weserübung", kodenavnet for invasjonen av Norge, den militære strategien til invasjonsstyrkene, kampene og motstanden de møtte fra norske og allierte styrker. Helt sentralt i filmen er de tyske troppenes heroiske innsats mot tallmessig overlegne forsvarstropper og ugjestmild norsk natur. Her er norske soldater fienden og tyskerne heltene.

Kampf um Norwegen er en påkostet tysk propagandafilm beregnet på det tyske kinopublikum. Filmen skulle overbevise tyskerne om hvorfor en invasjon av Norge og Danmark var nødvendig, og slik bidra til å styrke oppslutningen om felttoget mot nord, men også befeste forestillingen om England som Tysklands fremste fiende. Invasjonen av Norge framstilles følgelig ikke som en kamp mot Norge, med nordmenn som fienden, men som et ledd i forsvaret av Norge mot engelsk imperialisme.

"Det brenner i natt!" tar opp et alvorlig tema som vakte reaksjoner på 50-tallet. Filmen skildrer et menneske som lider av en tilbøyelighet han ikke makter å kontrollere. Tim er til daglig korrekturleser i en av hovedstadens avisredaksjoner, men helt siden barndommen har han slitt med sin Mr. Hyde; han er pyroman. Skouens prosjekt har imidlertid ikke vært å svartmale denne rollefiguren. Han søker snarere å framstille brannstifteren som et offer for omstendigheter han ikke rår over. Pyromanien er en sykdom som Tim ønsker å fri seg fra, og filmen lar seeren ta del i hans kamp mot sinnslidelsen.

"Det brenner i natt!" var Arne Skouens fjerde film, og den ble møtt av strålende kritikker. Det ble trukket paralleller til Hitchcocks psykologiske thrillere, og særlig ble portrettet av pyromanen framhevet som “særpreget og fengslende” selv om enkelte kritikere stilte spørsmål ved om ikke filmen ble for sterk i sin skildring av pyromanens tilfredsstillelse ved brannene.

"Ivans barndom", Andrej Tarkovskijs langfilmdebut, ble belønnet med Gulløven under filmfestivalen i Venezia i 1962. Den samlede italienske venstrepressen reagerte derimot surt med innvendinger mot filmens formalistiske uttrykk. Tarkovskij hadde fordervet en ellers vesentlig film om krigens grufulle virkninger i Sovjetunionen med uvedkommende poetiske og sentimentale virkemidler, mente de. Jean-Paul Sartre var blant dem som engasjerte seg i den påfølgende debatten, der han forsvarte regissøren: "Men Tarkovskij er 28 år gammel, og dere kan være helt overbevist om at han er ganske ukjent med vestlig film. Hans kultur er grunnleggende og med nødvendighet sovjetisk."

Ivan er et barn som har rømt fra militærakademiet til fronten, et offer for hallusinasjoner formet av massakrene han har sett. Dette lille offeret vet hva han trenger: krig – det skapte ham – blod, hevn. Det skilles ikke mellom hans daglige og nattlige mareritt. Ivan er blitt drept, vil drepe og la seg drepe. Hans heroiske ursinne grunner fremfor alt i hat, men på den annen side lider han også under en utrolig angst. Han lever midt i troppen blant offiserer; reale og modige mennesker, men normale – de har ikke måttet lide seg gjennom en tragisk barndom. Offiserene tar imot ham, tar seg av ham og vil på død og liv normalisere ham, sende ham bort fra fronten og tilbake til skolen. Men det er for sent – Ivan har ikke lenger noe behov for foreldre, og kjærligheten er for ham en fullstendig blokkert vei.
Omtale fra Bergen Filmklubb

En sen natt i en bar, forteller en gammel venn av regissør Ari Folman ham om et gjentagende mareritt. Hver natt blir han jaget av 26 illsinte hunder. Alltid samme antall. De to mennene er enige om at dette må ha noe å gjøre med deres tid i den israelske hæren 25 år tidligere. En tid Folman har fortrengt nesten alle minner om. Han bestemmer seg for å gjenskape de dramatiske begivenhetene. Gjennom å intervjue gamle venner, medsoldater, journalister og akademikere fylles bildet av hans tid som soldat under krigen i Libanon og massakrene i de palestinske flyktningleirene Shatila og Sabra i 1982 der ca 2000 sivile ble drept.

Folman benytter en banebrytende fortellerform ved å bruke animasjon på en dokumentarisk historie. En genial måte å presentere regissørens fortrengte krigstraumer på. Det skaper en distanse, samtidig som det gjør filmen ennå mer personlig og poetisk. En rystende beretning om krig og minner.

Det er tidlig 50-tall. Jerngrepet etter den annen verdenskrig har sluppet taket og optimismen råder. Ungdommen har for første gang i historien tid og penger til sin egen ungdomskultur. Alt er tilsynelatende idyll. Men noen fant seg ikke til rette i dette Hiroshimas nachspiel. Det er disse "Rotløs ungdom" handler om. Filmen tar opp tema som tilhørighet, identitet, gjengmentalitet, ungdomskriminalitet og foreldregenerasjonens svik. Men kanskje mest handler "Rotløs ungdom" om en generasjons uartikulerte opprør mot samfunnets falskhet. Og under ulmer frykten for atombomben.

"Rotløs ungdom" har kommet seg helskinnet gjennom Hollywood-maskineriets drømmefabrikk og har oppnådd sin velfortjente kult- og klassikerstatus først og fremst takket være to forhold: Nicholas Rays fintfølende regi og James Deans stilskapende og hyperfølsomme spill. Noen sier det hviler en forbannelse over de som deltok i filmen. James Dean døde før filmen fikk premiere, og den da 19 år gamle Dennis Hopper er faktisk en av de få gjenlevende av ungdomsgjengen som spilte i filmen. Nicholas Ray, som den sta outsideren han var i Hollywood, fikk ikke laget en eneste film i løpet av de siste 20 årene han levde. Kanskje var det en mager trøst at han på slutten ble gjenstand for stor kultdyrkelse, fra blant annet cineaster som Wim Wenders og Jim Jarmusch.

Halfaouine – bak sløret er en sjarmerende og varm tunisisk film hvor vi slår følge med den 12-årige gutten Noura som er kommet til et stadium i livet hvor man faller mellom to stoler. Han er for ung til å ta del i mannsverdenen, men begynner og bli for gammel til å være sammen med kvinnene, noe som spesielt viser seg når moren hans tar han med til det tyrkiske badet som fungerer som et sosialt møtested der kvinnene vasker seg selv og barna sine. Her blir det bråk, for de andre kvinnene mistenker ham for å ha en fornyet – og skal vi si mere voksen – glede av oppholdet innenfor det tyrkiske bads murer – og kanskje har de all grunn til å være mistenksomme..?

Ferid Boughedirs film representerer et frodig og varmt innblikk i en del av den muslimske verden som nok kan være ukjent for de fleste i vår del av verden: den private sfære – den muslimske hverdag sett fra kvinnenes og særlig barnas perspektiv. Vi ser inn i et ømt og rikt samfunn preget av humor og erotikk. Mange her i vesten vil kanskje tro at en slik film ville være veldig kontroversiell i dagens muslimske samfunn, men da er det grunn til å poengtere at det innenfor de muslimske landene er store forskjeller. Det er tross alt stor forskjell på Tunis og den fundamentalistiske religionen vi etterhvert kjenner fra bl. a. Iran.