"Guled og Nasra" er et lykkelig par som bor rett utenfor Djibouti med tenåringssønnen Mahad. Guled har en dårlig betalt jobb som graver på en gravlund. Når Nasra blir syk og får beskjed om at hun trenger en nyretransplantasjon for å overleve, blir familiens situasjon desperat. Operasjonen koster like mye som Guled tjener i løpet av et år. Hvordan skal han skaffe pengene og samtidig holde familien sammen?

"Guled og Nasra" ble spilt inn i Djibouti og er den første spillefilmen til den finsk-somaliske regissøren Khardar Ayderus Ahmed. Filmen hadde premiere ved filmfestivalen i Cannes og er valgt ut som Somalias første Oscar-kandidat noensinne. Den vant dessuten publikumsprisen under Film fra Sør 2021.

Kortfilmfavoritter fra Grimstad 2021 er en samling høydepunkter fra fjorårets Kortfilmfestival. Utvalget er gjort av Filmklubbforbundet og består av 8 filmer i ulike sjangere. Sammen utgjør de et program på 75 minutter.

Farsen, 7 min.
Play Schengen, 15 min.
Ruben – Mama Don`t Know, 4 min.
Mamma, 15 min.
Det jeg ønsker du hadde sagt til meg, som du aldri kommer til å si, 11 min.
Voguing With Beethoven, 5 min.
The Wonders Beneath the Sea, 18 min.
Boy Pablo – Hey Girl, 5 min.

Det er sommer og lange lyse dager. Men ikke alle drar på ferie. Fire barn blir kjent og sammen utforsker de blokkene der de bor og skogen rundt. Skjult fra foreldrenes blikk utvikler barnas uskyldige lek seg til noe mer. Uhyggelige ting begynner å skje. "De uskyldig" er en psykologisk grøsser skrevet og regissert av Eskil Vogt. I hovedrollene gjør fire barn helt enestående skuespillerprestasjoner man ikke har sett maken til i norsk film tidligere.

Dette er første gang Rakel Lenora Fløttum, Alva Brynsmo Ramstad, Sam Ashraf og Mina Yasmin Bremseth Asheim spiller i en film. De var mellom 7 og 11 år under innspillingen.

"Sovekupé nr. 6" tar deg med på en uforglemmelig togreise gjennom arktiske, russiske landskap. Filmen vant Grand Prix ved Cannes filmfestival og er på kortlisten til en Oscar-nominasjon i kategorien Beste internasjonale film. Filmen er også nominert til Golden Globes.

Laura flykter fra kjærlighetssorg på toget fra Moskva til Murmansk på slutten av 90-tallet. Hun får selskap i kupéen av den hardbarkede gruvearbeideren Ljoha (Yuriy Borisov). Lauras håp om en rolig togreise som skal hjelpe henne å finne seg selv, får en brå slutt når Ljoha allerede første kveld drikker seg snakkesalig og full. Etter det første konfliktfylte møtet begynner det umake paret å finne en uventet tone. Dette tilfeldige møtet på et overfylt tog preges av en varm humor som får begge passasjerene til å se på seg selv med nye øyne.

Adjø solidaritet veksler mellom fortid, nåtid og drøm. Filmen kan tolkes som et oppgjør med dagens samfunn såvel politisk, ideologisk som menneskelig. Den er en opprivende og selvironisk historie om den første store og velutdannede generasjonen født like etter krigen, dessertgenerasjonen, som levde sine viktigste ungdomsår mellom 1965 og 1975, i en tid da samfunnet var preget av høykonjunktur og bekymringsløshet.

Wam og Vennerøds tiende film avrunder trilogien "Sangen om den knuste drømmen" ("Drømmeslottet" og "Åpen fremtid" er de to andre) med 680 scener, 83 skuespillere og hundrevis av statister. Filmen holder høy temperatur, skuespillerne behandles intelligent, Philip Øgaards foto er følsomt og uttrykksfullt. Et imponerende krafttak som setter stadige støkk i tilskueren.
Omtale: Cinemateket

Nomadland er en lavmælt og dypt rørende film om mennesker som faller mellom sprekkene i det amerikanske samfunnet, om menneskelige arbeidshester som det ikke er bruk for lenger. Frances McDormand gjør sitt livs rolle som den godt voksne kvinnen Fern, som har mistet både jobben og ektemannen, og som derfor er tvunget til å bryte opp fra det livet hun levde. Hun plasserer eiendelene sine i et minilager, og legger ut på veien i en gammel van som er innredet som bobil. På veien møter hun andre mennesker som er i samme situasjon, bobilnomader som reiser fra sted til sted og lever hånd-til-munn i et samfunn som ikke har plass til dem lenger.

Nomadland er først og fremst et nydelig fortalt og finstemt drama om mennesker i en eksistensiell randsone. Filmen føles autentisk som en dokumentarfilm, og mange av de medvirkende er amatører som i stor grad spiller seg selv. Men det er også en ramsalt og bitter kritikk av et samfunn i oppløsning, hvor mennesker er drevet på flukt i kjølvannet av finanskrise og kapitalistiske strukturer som har endret arbeidsmarkedet og lagt småbyer som Empire, Nevada øde.
Omtale: Cinemateket

Redford ble stjerne etter rollen som fredløs bankraner i "Butch Cassidy and Sundance Kid" (1969). Femti år seinere avslutter han karrieren som pensjonisten som livnærer seg som bankraner.

I det siste tiåret har David Lowery laget filmer om tyver, barn som har rømt hjemmefra, spøkelser og gigantiske drager. Egentlig handler de alle om det samme. Enten filmene har handlingene lagt til fortiden, nåtiden eller en fjern fremtid har de alle til felles en mildt melankoli om den irreversible tiden – vi kan ikke gå tilbake og endre det livet vi har levd.

Omtale: Geir Kamsvåg, CINEMA

Sam Ali, en ung sensitiv og impulsiv syrer, flykter til Libanon for å unnslippe borgerkrigen i hjemlandet. For å kunne reise til Europa og leve med sitt livs kjærlighet godtar han å få ryggen tatovert av en av verdens mest banebrytende samtidskunstnere. Men Sam må snart innse at å omdanne sin egen kropp til et prestisjetungt kunstverk kan bety alt annet enn frihet …

"The Man Who Sold His Skin" er en samtidsrelevant film basert på en internasjonal krise som er langt framme i bevisstheten til oss alle. Filmens prisbelønte kvinnelige regissør, Kaouther Ben Hania, klarer å fange det menneskelige og gjengi hva desperasjon (og kjærlighet) kan drive et menneske til. Beskrevet av regissøren som "en allegori over den enkeltes personlige frihet i et ikke-egalitært system", omhandler filmen både overordnede problemstillinger i flyktningdebatten og mer dypsindige spørsmål som tap av verdighet for oppnåelse av bevegelsesfrihet.
Omtale: Another World Entertainment

"Piken fra fyrstikkfabrikken" var den tredje i Aki Kaurismäkis "arbeiderklassetrilogi", med "Skygger i paradiset" (1986) og "Ariel" (1988) som de to første. Den siste av disse tre sentrale Kaurismki-filmene har blitt en liten klassiker i nyere europeisk film. Samtidig gjør Kati Outinen sitt livs rolle som Iris.

Iris er en ung kvinne som arbeider ved samlebåndet på en fyrstikkfabrikk. Sørgelig nok i seg selv, men enda mer trøstesløst er tilværelsen til Iris utenfor jobben. Lønna går med til å forsørge mor og stefar, som ikke enser datteren i huset. For dem er røyking, drikking og TV-titting langt viktigere. Iris forsøker å gå ut for å treffe folk, men ender som veggpryd på dansefest. Omsider møter hun en mann på et diskotek, som hun overnatter hos. Utfallet av dette møtet, kommer det etterhvert fram, er en høyst uønsket graviditet. Uønsket for noen, ihvertfall: Hun kastes ut hjemmefra, mens barnefaren sender en lapp med påskriften «bli kvitt ungen», og en vedlagt sjekk. Til slutt bestemmer Iris seg for å ta hevn.
Omtale: Cinemateket i Trondheim

I 1967 sluttet Jan Lindquist og Stefan Jarl på Filmskolen i Stockholm, og i ryggsekken hadde de pengene som skolen skulle ha brukt på å utdanne dem det andre året – 95 000 kroner til å lage filmen "Dom kallar oss mods" (1968). Dom kallar oss mods var en film om arbeiderklassens barn – om ungdommene som gjorde opprør mot hjemmet i forstedene og trakk inn til Stockholm-sentrum. T-centralen ble samlingspunkt for disse felleskapssøkende menneskene. I sentrum var Kenta og Stoffe, to kamerater som begge hadde alkoholiserte foreldre, og som ikke hadde lyktes i det svenske skolesystemet.

Over ti år senere, i fortekstmontasjen til oppfølgeren "Ett anständigt liv" (1979), sier fortelleren: "Allt var möjligt. Livet låg inom räckhåll. Men det var då.". Mye har skjedd siden den gang; T-centralen har forvandlet karakter fra en lekeplass til en helvetes forgård – de fleste av "modsen" har endt opp som heroinmisbrukere. Overdoser forekommer med skremmende hyppighet, og hver uke dør unge mennesker på T-centralens toalett. Vennskapet mellom Kenta og Stoffe har raknet opp, og det er lenge siden sist de så hverandre.
Omtale: Lars Ole Kristiansen, Montages